Johannes og Sølvi Engeli har siden 1995 bodd i Halden, hvor han er pastor i pinsemenigheten Salen. De reiser hele året for å undervise og forkynne Ordet.

– For det å ha et kall er ikke noe man pensjonerer seg fra når man blir 67. Det vil jeg holde på med til min siste dag, så lenge jeg har klare tanker, forsikrer Johannes Engeli.

Det å være forkynner og tjene Herren er ganske forskjellig fra det profane liv, sier Engeli om det å følge kallet og forsake.

Kalt av Herren

– For meg og kona har dette vært en tjeneste vi har hatt hele livet. Det er for oss begge et kall fra Gud, sier han.

Opprinnelig er Johannes Engeli fra Bergen. Da han var 12 år gammel flyttet familien til Østfold, hvor han har de sterkeste røtter. Gjennom et langt og rikt liv i Herrens tjeneste har han flyttet mye. Det har blitt 15 år i Rogaland, åtte år i Ålesund, to år i Bodø og nå fem år i Halden. I flere år har han vært evangelist og sjelesørger for Evangeliesenteret og reiste over hele landet. Engeli ser tilbake på et rikt og interessant liv i Herrens tjeneste i 40 år.

Det kan nok av og til være slitsomt å reise så mye. Men de tar det som det kommer.

– Det å tjene Gud er alltid interessant. De siste fire årene har jeg vært på TV Visjon Norge og undervist på bibelskolen på Visjon Norges gjestegård. Digitale medier er en ny dimensjon og et viktig verktøy for å nå flere med evangeliet. Å være med på TV-programmer passer fint, for jeg var med å starte nærradio for Filadelfia i Ålesund på 80-tallet. Jeg tror media er et nødvendig virkemiddel for å nå ut. Det er viktig å ta i bruk både TV, aviser, internett og mobil. Dagens ungdom er veldig opptatt av digitale nettverk, sier han.

Etterkrigstiden

Det var en helt annen tid da Johannes Engeli vokste opp. Han vokste opp i et miljø og en tid da det var trange økonomiske kår. Slik var det på 50-tallet, like etter krigen, med store økonomiske klasseforskjeller mellom arbeidere og overklasse.

– Jeg måtte tidlig begynne å jobbe, for det var knapt med penger, sier han. Engeli var bare 15 år gammel da han fikk kallet fra Gud om å bli forkynner og sjelesørger.

– Jeg hadde et sterkt kall, så jeg begynte på pinsemenighetens bibelskole i Oslo. Etter en sesong der, ble det en sesong ved bibelskolen i Bergen. Og det var der jeg traff kona mi Sølvi. Hun tilhørte menigheten Tabernakelet i Bergen, forteller han.

De store vekkelsene

Etter bibelskolen begynte han å reise som evangelist. Johannes Engeli var bare 18 år gammel da han dro til området rundt Lillehammer og Gudbrandsdalen. Det var til dels store avstander. Bil hadde han ikke.

– Vinterstid var det å gå på ski eller på beina over isen, eller sykle. Det var mye husmøter. Det var alltid stappfullt med folk på møtene. Hele uka var det like fullt, og vi ba til frelse for mennesker over alt. Det var en stor lengsel etter Gud i disse første årene på 50-tallet. Like etter krigen var det et åndelig vakuum i Norge og behovene ble fylt på møtene, forteller Engeli. Han dro så til Karmøy og Skudesnes. Men noen år på 60-tallet da hans fire barn var små og det var harde økonomiske kår, måtte Johannes Engeli ta annet arbeid.

– Jeg drev et gårdsbruk etter mine foreldre og kjørte trailer for å få økonomien på plass. Gud kalte på meg, men jeg svarte nei og tenkte mer på verdselige yrker. Da hendte flere ting. Jeg var ute for to store biluhell og min sønn krasjet, sier han og forteller om sønnen som mistet begge bena i en bilulykke. Han måtte ta sterke medisiner for å døyve smertene, og døde nå i september av hjerteinfarkt.

- Så kalte Gud på meg igjen og jeg svarte ja. Jeg ba Gud ordne alt, for jeg hadde ingen aning om hvor jeg skulle virke, sier Engeli. Da ringte plutselig en leder fra en menighet på sørvestlandet, som ikke visste noe om kampen han sto i, og kalte ham til å virke der.

- Jeg forsto at det måtte være Guds finger, sier Johannes Engeli.

Glemte Gud

Johannes Engeli merket et skifte i det norske folk på 60- og 70-tallet.

- Det kom et temaskifte med den økonomiske oppblomstringen. Folk vendte seg mer og mer mot denne verden. De ville ha alle godene. Tiden ble fylt med TV og underholdning, reiser ut i verden og Syden-turer. Behovet for Gud kom på avstand. Gud ble bare en forsikringsordning til den dagen de skal dø, sier Engeli og ser alvoret i den utviklingen han har vært vitne til.

– Det mest alvorlige er at kristenfolket sovnet. De kristne som skulle være vekkerrøsten i samfunnet, ble dratt med i malstrømmen og nedprioriterte samfunn med Herren. De gikk mindre på møter og nedprioriterte gudstjenester og aksjonsmøter, sier han.

Oppvåkningen kommer

Mange har i lengre tid bedt for en oppvåkning av det norske folk, og Engeli ser nå klare tegn på at vekkelsene vil bryte ut. Mange ser at materiell lykke er kortvarig.

– Jeg merker særlig en sterk lengsel blant ungdommen. De orker ikke lenger foreldrenes mas etter det materialistiske. Så jeg tror på vekkelse og at de unge vil være sterkt med. Og jeg ser at kristenfolket er i ferd med å våkne.

Han tror finanskrisen kan være en av mange årsaker til forandringen. 

– Nødstider i verden har alltid vært nøkkelen til at folk begynner å søke Gud. Under store katastrofer fylles kirker og bedehus. Det er nå en lengsel etter å oppleve Gud. Gud er avhengig av at mennesker søker Ham. Han møter de som er sultne og lengter. Folk ser at det ruller ikke av seg selv. Det må innsats til. De hungrer etter å møte den levende Gud. For ingen spiser og drikker når de ikke er sultne og tørste!

Bearbeidet utdrag fra et intervju på www.idag.no